Den Religiøse Kunsten

Av Askild Meltvik

  • KUNSTSYN
    Middelaldermenneskene var religiøse mennesker. Alt de foretok seg skulle tjene Gud. Dette påvirket også den tids kunst. Det viktigste var at motivene skulle ha et religiøst budskap, og arbeidene være av håndverksmessig god kvalitet. Derfor var de middelalderverkene vi i dag vil kalle kunst, den gang først og fremst sett på som håndverk. Det ble ikke lagt særlig vekt på de estetiske verdier som i dag preger vårt kunstsyn.

 

  • VERKSTEDENE
    Håndverkeren selv hadde liten mulighet til å utfolde seg kreativt i sitt arbeid med motivene, men måten å fremstille dem på varierte. De var ofte masseproduserte og bestemt av bestilleren. Verkstedene la seg etterhvert opp et anseelig lager av de mest populære motivene. Disse arbeidene var det også mulig for vanlige folk å kjøpe. I verkstedene jobbet man i "team" med en mester som hadde hovedansvaret. Vi vet lite om verkstedene i Bergen, og de fleste bevarte kunstgjenstandene er fra utlandet. Selv om det var håndverkere i Bergen ble det meste likevel bestilt fra Tyskland eller England. Håndverk fra utlandet var mer populært enn håndverk fra Norge.

 

  • KUNSTENS RELIGIØSE FUNKSJON
    Kirken var en av senmiddelalderens store overnasjonale sammenbindende institusjoner. Mennesker i Europa delte samme tro og ideer. Dette preger det vi kaller hanseatenes kunst. Bildene fra middelalderen ble blant annet brukt til andakt i hverdagen. Ikoner er bilder av skytshelgener eller beskriver episoder fra bibelhistorien. Man tok med seg ikoner, som er små bærbare plater, og brukte dem til religiøs oppbyggelse. Slike bilder var svært viktige i forkynnelsen fordi få kunne lese og skrive. Gjenstander som antemensaler, alterskap, ikoner og ble brukt i kirker og klostre. Ellers kunne vanlige folk få tak i maleri, tresnitt, kobberstikk, skulpturer og andre dekorerte håndverksgjenstander. I ikonene er hver detalj ladet med en spesiell religiøs betydning. Kunsten spilte derfor stor rolle for religionen og den troende.

 

MOTIVENE
I denne perioden med ensartethet i motiver er senmiddelalderen preget av spesielle motivkretser:

 

Kristi lidelse gjennom tortur og korsfestelse ble fremstilt dramatisk og realistisk. Bildene kunne inneholde mye blod, sår og Kristi kropp forvridd av smerte. Fokuseringen på smerte og lidelse i kunsten kan settes i samenheng med den forferdelse som svartedauden brakte med seg.

Den ideale kirke
Vi finner også kunst som fremhever den ideale kirke. Motivene er ofte avbildninger av hellige biskoper, kirkefedre, prester, munker og nonner. Bildene skulle peke på kirkens hellighet, -enhet, -viktighet og -hierarki.

Helgener
Helgenbilder var vanlige og svært populære. Dette fordi det etterhvert ble vanlig å henvende seg til helgnene i bønn. Hver sitasjon for eksempel hvert yrke hadde en egen helgen.

Dagligdagse motiver
En viktig utvikling for kunsten i senmiddelalderen var at de religiøse motivene fikk et mer dagligdags preg. De ble mer realistiske. Man begynte å hente inspirasjon fra naturen rundt seg. Hellige menn og kvinner ble plassert i dagligdagse omgivelser. Dette ble gjort for å aktualisere budskapet. Slik kan bildene gi oss et glimt inn i hverdagen for 500 år siden.


  • MARIA

       Maria utmerker seg som et svært viktig motiv i senmiddelalderkunsten. For middelalder-menneskene, som for katolikkene i dag, hadde Maria en sentral rolle i religionen, og dermed også i kunsten. Maria er jomfruen som fikk i oppgave å føde og oppdra Guds sønn, Jesus. Hun blir med dette også Guds mor, vår mor, kirkens mor, og til slutt Rosenkransmadonnaen, Helgenen og Himmeldronningen.Maria er kristendommens kvinnelige ansikt. Som Guds tjenerinne har Maria et unikt forhold til Faderen, Gud. Hun blir kirkens og alle kristnes forbilde og mor. Maria er alles beskytter , og man ber henne spesielt om å gå i forbønn for seg hos Gud.

  • Hanseatene og Maria
    Maria har tydeligvis vert viktig for hanseatene i Bergen. I dette mannssamfunnet levde mennene uten familie og uten mye kvinnelig innflytelse. Man kan si at mennene innenfor hansaområdet i byen møtte kvinnen på to ulike og motstridende måter. I den ene sammenhengen gjennom prostitusjon, noe som mennene benyttet seg flittig av. På den andre siden vendte de seg til den Hellige Jomfru Maria i religionen. Det er klart at Maria som mor og hellig kvinne hadde stor betydning for og respekt hos mennene på hansakontoret i Bergen. Hanseatenes moderkirke i byen fikk navnet Mariakirken.

  • Maria som motiv
    Marias barndom, Marias bebudelse, fødselen, Maria som Jesu mor, Maria som lidende mor under Jesu kors, Rosenkransmadonnaen og Maria som Himmeldronningen.

 

En Kunsthandel fra Senmiddelalderen

Av Mia Gill Hermansen

 

Å LAGE ET ALTERSKAP...........

Her følger en generell oversikt fra senmiddelalderen med utgangspunkt i lybsk tradisjon. Den forteller om verkstedenes arbeidsmåte, involverte mennesker og materiale som måtte til, for å lage et slikt bestillingsverk.

 

Man trengte:

  • Nøtte -eller pæretre, men om det kunne skaffes var likevel eik det beste. Utallige trebord gikk med til utskjæring av ornamenter, og utforming av figurer.
  • Gull - ble smeltet før det kunne legges på altertavlen som bladgull.
  • Fargestoff - måtte enten lages av verkstedet selv, eller kjøpes av andre. Fargene ble på den tid fremstilt av diverse kjemiske stoffer, som f.eks. nitrit - rødfarge.
  • Olje eller egg - bindemiddel som ble brukt til å løse opp fargestoffet i.
  • Kritt - som figurer, treskjæringer og andre overflater ble innsatt med. Krittgrunningen glattet ut overflaten i treverket og gjorde at den senere ikke absorberte malingen. Dessuten fikk maleriene en ekstra blank overflate.
  • Kull - til opprissing av mønster og motiver.
  • Pergament eller lerret - til å dekke over skjøter av trebord bord.
  • Jernhengsler og spikre - til å feste sammen de større dekorasjonene på alterskapet med. Disse ble laget av en smed utenfor verkstedet.
  • Et ferdig skap - laget etter bestilte mål av en tømrer.
  • Pensler laget av dyrehår - til å male med, eller staffere som det på den tid het.
  • Ferdige skisser, tresnitt og kobberstikk, slik at man slapp å finne på alle motivene selv. Disse måtte samsvare fullstendig med de bestilte motivene, ellers kunne verkstedet bli ilagt bøter.

ARBEIDSKRAFT

I tillegg til mesteren som administrerte, organiserte og planla arbeidet på verkstedet, var det som oftest 4-5 svenner ansatt. Disse måtte være godkjent av bylauget. Verkstedene tok også inn et par læregutter som ekstra arbeidskraft - under strengt oppsyn av mesteren. Dette var den tids utdanning.

I travle tider leide verkstedene også svenner av hverandre i tillegg til å ha sin egen stab. Alle som jobbet på verkstedet måtte ofte spise og boder i lengre perioder, spesielt hvis de holdt på med et større håndverk.

ARBEIDSMÅTE

Alle figurene til alterskapet ble først skåret ut, så krittet og malt. Dette ble gjort av faglærte svenner og mesteren selv. Sammenskjøtede trebord som skulle bli til fløyer, ble dekket over med pergament. En annen svenn, sammen med en læregutt, ble satt til å skjære ut mindre dekorasjoner og detaljer på alterskapet, som f. eks. ranker, bladverk, masverk og ornamenter.


Læreguttene krittet alle flater som skulle males eller dekoreres med bladgull. Dette gjaldt både utskjæringene, altertavlen og fløyene. Som grunnskisse for maleriene, ble motivene og mønstrene risset opp med kull eller malt med svak undermaling. Tresnitt og kobberstikk kunne også trykkes på, og males over etterpå. Så ble alle de skisser og utskjæringer, enten malt eller dekket med bladgull. Dette ble enten gjort av en svenn med malertittel, laugets høyeste tittel, eller av mesteren som både hadde treskjærer - og malertittel. Skapets deler: Fløyer, billedrammer, fotskammel, altertavle, skapdører, baldakiner, ornamenter og figurer, ble til slutt satt sammen, til et ferdig alterskap.

I 1463 ble det av munkeordenen Fransiskanerene bestemt, at et nytt alterskap skulle bestilles til gjenoppbyggingen av klosteret deres etter siste brann. Her følger en oversikt over hele kunsthandelen, med alle involverte parter, gjennom det lange tidsrommet fra bestilling til ferdig oppstilt verk i Fransiskanerklosteret i 1467:

I 1463 satte klosterets konvent (munkeråd) seg sammen, og bestemte kostnadsrammer på bestillingsverket, størrelse og laget til slutt en grov skisse over hvordan de ønsket at det skulle se ut.

Klosterets leder (guardianen), kontaktet så en kjøpmann på Hansakontoret som var kjent for å ha forbindelser med de aller beste verkstedene, som stort sett lå i Tyskland på den tiden. Guardianen la fram klosterets planer, og etter en lengre samtale sa kjøpmannen seg villig til å hjelpe til i kunsthandelen.

I 1465 drar guardianen og kjøpmannen sammen til Lübeck, Hansaforbundets hovedkvarter. Her kalte kjøpmannen sammen til et råd bestående av flere lybske kjøpmenn, som i samråd med guardianen tegnet en introduksjonsskrivelse. Denne garanterte at rådet skulle være guardianen behjelpelig med både bestilling av det ønskete alterskapet, og at handel og frakt skulle gå riktig for seg.

I februar i 1465 drar Kjøpmannen og guardianen videre til et ansett verksted i Lüneburg, som rådet har formidlet kontakt med. Guardianen la fram bestilling (med skisser), og samtidig en antydning om betaling for verkstedets Mester. Mesteren ba ham om å komme tilbake en uke senere.

Utifra bestillingen laget Mester tegninger og en oversikt over materialer og utlegg til alterskapet.En uke etter ble planen forevist guardianen som godkjente den. Dermed ble det tegnet et dokument som juridisk forpliktet kjøper til å betale fastsatt sum, og verkstedet til å levere ønsket arbeid uten avvik fra tegningen, til bestemt tid.

Så ble handelskontrakten skrevet, hvor alterskapet ble nøye beskrevet materielt og utseendemessig, og den endelige avleveringsterminen ble fastsatt. Lauget i Lüneburg(malerlauget) ble i denne kontrakten også forpliktet til å godkjenne arbeidet før det ble sendt til Bjørgvin. Kjøpmannen overtok deretter kontrakten, og dermed også ansvaret for leveringen av alterskapet til avtalt frist.

Arbeidet begynner endelig. Mester planlegger først fordelingen av arbeidet tidsmessig, og anskaffelse av materialer. Imens hadde en tømrer blitt bedt om å lage selve skapet, som igjen måtte få en smed til å lage alle de nødvendige metalldelene.

Utformingsarbeidet startet så i juni i 1465. Under denne lange prosessen kom kjøpmannen innom verkstedet for å følge med på framgangen. Han kunne også utbetale eventuelle forskudd om verkstedet hadde behov for det. I februar 1467 var alterskapet ferdig

Så ble alterskapet inspisert og godkjent av representanter fra lauget som igjen ga en skriftlig uttalelse om dette. Et slikt papir var viktig for verkstedmesteren å vise til, hvis det skulle bli problemer av noen slag, i forbindelse med betalingen. Til slutt går kjøpmannen fra Hansakontoret i Bjørgvin igjennom arbeidet på vegne av kjøperene (fransiskaner-munkene). Det blir godkjent. Alterskapet blir så fraktet til Lübeck, demontert og tatt med til Bjørgvin med lasteskip i slutten av mai, 1467.

September 1467, står alterskapet endelig ferdig oppstilt i fransiskanerklosteret, ca. fire år etter bestillingen.

 

Mariakirken

av Audhild Petersen

    I tidligere tider lå kirketårnene og spirene som en masteskog for dem som stevnet inn Vågen. Tårnene og spirene virker kanskje ikke like himmelstrebende i dag, men kirken imponerer fortsatt stort med sin skjønnhet. Kirken var - og er - berømt for sin vakre arkitektur og sitt interiør. Mariakirken er byens eldste sognekirke og eldste bevarte bygning i Bergen. Mariakirken ble en tid også kalt «tyskerkirken» fordi det var de tyske Hansakjøpmennenes kirke fra 1408 til 1788. Det er tyske kjøpmenn som har skjenket kirken det meste av dens praktfulle inventar. Etter stilen å dømme ble den bygget en gang i løpet av 1100-tallet, sannsynligvis mellom 1130 og 1170. Fra skriftlige kilder vet vi at den brente ved de to store bybrannene i 1198 og 1248. Kirken og Jomfru Marias dyd står i sterk kontrast til Øvregatens prostituerte bare et steinkast unna. Hanseatene, som jo egentlig ikke skulle ha noen kontakt med bergenserne, var ofte på besøk i Øvregaten hos de prostituerte kvinnene. Det er kanskje ikke så underlig, ettersom de levde i et manssamfunn. I 1498 bemektiget de tyske kjøpmennene i Bergen seg råderetten over Mariakirken, eller "Vor Frue Kirke" som de kalte den, og dens eiendommer, men retten til å velge prester og til å avsette dem lå fremdeles hos den bergenske biskopen. Etter reformasjonen tok tyskerne seg retten til å velge prester selv, men disse skulle fortsatt være underlagt norsk verdslig og geistlig jurisdiksjon.

Kirkesognet omfattet frem til 1700-tallet Bryggens nordre del til Nikolaikirke-almenning, mens søndre del sognet til Martinkirken. Etter at Martinkirken brant i 1702,   omfattet Mariakirken sogn alle de tyske handelsstuene på Bryggen. Mariakirken var på tyske hender frem til 1776 da den ble overdratt til kongen i forbindelse med at den siste handelsstuen ble solgt.

TYSKE GAVER TIL KIRKEN
Kjøpmennene sendte gjennom århundrer rike gaver til kirken, og veggene ble etter hvert smykket med malerier. Størstedelen av disse maleriene hadde motiver hentet fra bibelen. Andre forestilte oldermenn og prester fra kontoret. Som tidligere nevnt er mye av inventaret i Mariakirken av tysk opprinnelse. For å gi et visst inntrykk av hvilken betydning denne kirken hadde for det tyske kontoret kommer det nå en del eksempler på gaver som har blitt skjenket kirken opp gjennom århundrene av tyske kjøpmenn. Kirkens alterskap er antagelig et Lübeck - arbeid fra siste del av 1400-tallet. Prekestolen ble forært kirken i 1667 i følge innskriften på donortavlen. Sannsynligvis er prekestolen og donortavlen et arbeid av hollandsk-og tyskskolerte fagfolk. Dette gjelder også prekestolens himling. Mariakirkens krusifiks er antagelig fra første halvdel av 1600-tallet. I følge Bendixen (1899) var det under krusifikset "i en jernlænke fæstet en forgyldt træsko, der nu findes i musæets historiske avdeling, et tegn på at krusifixet var skjenket av købmennene i gaarden Guldskoen."

 

 

 

    Denne forgyldte treskoen oppbevares fremdeles i Bergen Historiske Museum. Kirken har også en serie på femten trefigurer, bestående av de tretten apostlene, Moses og Johannes. Konsollene som statuene står på er delt i to horisontale belter. På disse beltene er det inskripsjoner som forteller hvem giverne var og årstallet de ble forært til kirken (alle ble forært kirken i 1634). Peter og Andreas ble forært av kontorets to oldermenn, Jacob av sekretæren som tiltrådte sin stilling samme år (1634). Givere av Filip var antagelig en skipper ved navn Carsten Castensen, mens han som skjenket Mathias sannsynligvis tilhørte en rik Bremen familie ved navn Köpke. Alle de andre var eller hadde nylig vært achtsteiner ved kontoret. Kirken hadde også mange tyske epitafiumer og malerier. Store messingkroner ble anbrakt i skipet og i koret. Fra kronens kulerunde midtparti sprang armene fram i en eller flere rader og øverst pranget Lübecks ørn og rundt kulen giverens navn, våpen og bumerke.


KIRKENS STOLER
Kirken skal ha hatt følgende stoler: Kongestolen som nevnes i et dokument fra 1738 i Lübecks Bergenfahrerarkiv. Ein Ehrsamer kaufmanns stol (Alterleute Stuhl) som var for sekretæren og oldermennene. Gårdenes husbond- og gesellstoler, kirkeforstanderens stol, prekestolen, Majorens stol (nevnes i 1770), achteiners stol (diakonstolen), kommandantens stol som også kaltes admiralen og stiftamtmannens stol, den store stole for "herskabene" (prinsipalene fra hansastedene). Stolen nederst i kirken var henvist kontorets drenger: " Die Jungesstad". Pulpiturstoler, det vil si lukkede stoler på små gallerier, fantes også. Disse var mer eller mindre hengt opp etter midtskipets pilarer. Langs hovedskipet lå gårdene rikt utstyrte "Husbondsstoler", med tilhørende gravkjeller under gulvet. Dramshusen og Leppen hadde en større stol sammen. Like så Bratten og Solegaarden, Bugaarden og Engelgaarden. De øvrige gårdene hadde hver sin kirkestol. Alle stolene var innebygget med dører ut til midtgangen, når man ser bort fra drengenes stol. Da Mariakirken ble felles for de tyske sogn må det ha blitt gjort flere forandringer med stolenes plasseringer.

DEKORASJONER I KIRKEN
Domenico Erdmann fant blant annet to store våpenskjold da han undersøkte de forskjellige dekorasjonslagene i kirken. De ble avdekket øverst i korbuen, et med en kronet løve og et med underpartiet av Lübeck-ørnen. Disse ble funnet i det laget som ble anslått til slutten av 1300-tallet eller begynnelsen av 1400-tallet, men sannsynligvis er disse våpenskjoldene fra et senere lag. Han avdekket også flere malerier med tysk tekst, blant annet en Kristus Salvator mundi (verdens frelser). I en ramme under ham står det "Ich bin den (sic) weeg die Warheit und das leben". Innskriften er blitt normalisert ved restaurering. Et foto tatt etter avdekkingen, men før restaureringen, synes å vise at nedertyske former har vært brukt.

KONFLIKTER
I 1538 startet det en personlig konflikt mellom de tyske prestene i Mariakirken og Martinkirken. Biskopen og slottsherren ved Bergenhus grep inn, men forholdene endret seg ikke. Året etter grep kontorets ledere inn. De klarte å oppnå et forlik mellom de to prestene. Biskopen og slottsherren var ikke i Bergen da dette hendte og da de kom tilbake klaget de til kongen over at et slikt forhold hadde kommet i stand på kontorets initiativ. Det hele endte med at kongen anklaget biskopen og slottsherren for å ha forsømt sin tilsynsplikt med de tyske prestene, noe som hadde ført til store problemer, men langt verre var det at prestene hadde rettet seg etter kontoret og superintendanten i Lübeck. Kongen gjorde det klart at når tyskerne i framtiden valgte prester i de to kirkene, skulle de eksamineres og deretter ordineres av Biskopen i Bergen og avlegge ed på lik linje med stiftets presteskap. Bispen skulle også ha tilsyn med dem i saker av religiøs art. Også senere oppsto det problemer mellom tyskerne og de norske myndighetene når det gjaldt de tyske prestene. Ikke før i 1632 da presten i Martinkirken nektet å bøye seg for kontorets overhøyhet og søkte støtte hos de norske myndighetene så det ut til at spørsmålet om de tyske prestenes forhold til kirkeordinansen og de norske verdslige og geistlige myndigheter var brakt i orden.
 

Musikken i Hansaperioden

Av Ole Christer Hansen

 

Fra Middelalder Til Renessanse

Med Hansatiden kom vi inn i en epoke av musikkhistorien der den katolske kirkemusikken fikk sitt definitive gjennombrudd, både i Norge og i Europa generelt. Det var høymiddelalder og den stilistiske perioden som tok til rundt 1200 ble kalt den gotiske stil, etterfølgeren av den romanske stil. I Norge fikk vi kjennskap til den katolske kirkemusikk; eller den Gregorianske sang, gjennom kristningen av landet på slutten av 1000-tallet. Kirkemusikken hadde eksistert noen århundrer allerede i Europa, men ble altså ikke fremtredende i samfunnet før på 1200-1300-tallet.

Den Gregorianske Sang
Den gregorianske sang har sitt opphav fra pave Gregor 1 som var pave fra 590 til 604. Dette ifølge middelalderlegenden, som gir ham æren for å ha utformet den romersk-katolske kirkes liturgi. Nyere forskning viser imidlertid at Gregor den store, som han var kalt, sin rolle innen utviklingen av sangen var langt mer beskjeden. Denne sangskatten er likevel vanligvis betegnet som gregoriansk sang.

Kirkens Rolle For Middelaldermusikken
Kirken vokste frem til å bli en dominerende faktor i samfunnslivet rundt middelalderen. Sterk overtro og gudfryktighet var gjeldende blant folk, og pavekirken hadde sine bestemte syn på musikken. Den skulle først og fremst tjene til Guds ære og til utbredelsen av det kristne Ord. Sangen ble derfor viktigst i kirkens musikkliv. På denne tiden ble instrumentalmusikken ansett for å være det laveste trinnet i den musikalske rangstigen. Denne kunne bli fremført til Guds ære, men ble ofte regnet som djevelens verk. Men trass i kirkens posisjon innen musikken, fantes det et omfattende musikkliv utenfor kirken, i all samfunnslag. Denne verdslige tonekunsten ble av geistlige møtt med negativ holdning. I europeisk middelalder (fra ca. 400 e.Kr.) frem til 1700-tallet, ble musikkbegrepet først og fremst brukt om den lærde tonekunsten. Den folkelige musikkutøvelsen ble av samtidens forskere faktisk ikke regnet som musikk, og til og med betraktet som amusisk en tid. Først for rundt 300 år siden erkjente man folkemusikkens innflytelse på kunstmusikken, og innbefattet denne i musikkbegrepet. Vi har allikevel ingen betydelige nedtegnelser av den verdslige musikken fra middelalderen. De eldste nedtegnelsene møter vi innen kirkemusikken. I Norge er kildene våre for melodier utenom kirken fra en langt senere tid. Disse melodiene tilhører våre eldste folkeviser, blant annet «Draumkvedet». At disse melodiene har gamle røtter er sikkert, men om de kan føres tilbake til 1300-tallet, slik som tekstene, er likevel tvilsomt.

Svartedauden, Kulturell Nedgangstid
Med Svartedauden, som herjet Norge i årene 1349-50, kommer vi inn i en kulturell nedgangstid. I over hundre år etter forstummes våre kilder over musikklivet og de få spor vi har finnes hovedsakelig i kirkemusikken. Pesten rammet som kjent de fleste land i Europa, men dens varighet synes å ha berørt Norge i langt sterkere grad enn for eksempel i våre naboland. Forskjellige årsaker er av betydning, blant annet det strenge klimaet, men også politiske nedgangstider og vår union med Danmark, noe som gjorde at Norge manglet et kulturelt sett fruktbart hoffmiljø. Uansett hvilken årsak som har hatt størst betydning, er det vanskelig å følge Norges musikkhistorie gjennom 1400-tallet.

Instrumentene
Et utall instrumenter ble benyttet i denne epoken av musikkhistorien. Noen av dem er fortsatt i bruk, da i forandret form, mens andre er forsvunnet. Her skal vi se på noen av de mest benyttede. (Vanligvis grupperes instrumenter inn i tre; strenge-, blåse- og slaginstrumenter, så også i middelalderen)

Strengeinstrumenter:

  • Monokord: den greske matematiker Pythagoras tilskrives oppfinnelsen av dette instrumentet, der en rektangulær trekasse var forsynt med en streng. Denne kunne gis ulik lengde ved hjelp av en bevegelig stol, og man fikk frem ulike tonehøyder.
  • Harpe: nevnt første gang i Europa på 500-tallet i romersk diktning, men har en flere tusen år gammel historie i Midt-Østen. Svært populært instrument, særlig blant adelen og trubadurene. Harpemusikken ble ikke nedtegnet før på 1500-tallet, derfor vet vi lite om hva musikk som ble spilt.
  • Lutt: et rundbunnet klimpreinstrument av arabisk opprinnelse, formidlet til Europa gjennom maurerne i Spania på 1200-tallet. Meget populært i middelalderen, men fikk sin gullalder på 1500-tallet, med kjente luttspillere som John Dowland og John Johnson, begge fra England.
  • Fidel: fyldig, flatbunnet strykeinstrument, sannsynligvis av arabisk opprinnelse. Smeltet på 1500-tallet sammen med de store fiolin- og gambefamiliene.

Blåseinstrumenter:

  • Skalmeien: et sterktlydende instrument av tre, grell og gjennomtrengende lyd. Kom antakelig til Europa på 1100-tallet med korstogene. Stamfar til obo-familien.
  • Trompeten: enten utviklet av luren eller en videreføring av romerske stridsinstrumenter. To typer; den lange trompeten (busina), som var adelens spesielle instrument, og den korte (claro), som hadde lavere anseelse. Trompeten var mye brukt ved seremonier og til signalgiving. Hadde sin glanstid som soloinstrument ca 1650-1750.
  • Fløyten: et av verdens eldste og mest utbredte musikkinstrumenter. Finnes i en rekke utforminger og materialer. En enkel inndeling kan være spiss- eller langfløyte (blokk- og seljefløyte), og tverrfløyte.

Slaginstrumenter:

  • Tromme: består av et hult legeme der et skinn er spent over. Brukt både til fest og i strid. I hæren blant annet brukt til signalgiving.
  • Pauke: av arabisk opprinnelse, med samme oppbygging som trommen. Særlig anvendt av kavaleriet. Fra slutten av 1600-tallet også benyttet i orkestermusikken.

Dette er noen av de mest anvendte instrumentene i middelalderen, fra ca 12-1400. Senere, i renessansen, ble andre instrumenter fremtredende, som for eksempel cembalo, orgel og fiolin.