Det Tyske Kontors forhistorie

       I 1191 fikk Bergen besøk av noen danske og norske korsfarere. Etter besøket skrev de bl.a.; "Tørrfisk, som kalles skrei, er det så mye av at den verken kan måles eller telles. Skip og menn kommer seilende fra alle kanter; islendinger, grønlendinger, engelskmenn, tyskere, dansker, svensker, gotlendinger og andre nasjoner som det vil føre for langt å nevne." Beskrivelsen peker på to viktige punkter: i Bergen fantes det på denne tid store mengder tørrfisk til salgs, og det kom tyskere hit for å kjøpe den.

    Tørrfisk var den viktigste eksportvaren fra Bergen, korn den viktigste importvaren. På 1100-tallet kom mesteparten av kornet fra England. De tyske kjøpmennene importerte antakelig mest vin. Det antyder at de fleste av dem kom fra Rhinområdet. De første tyskere fra Østersjøområdet finnes i kildene fra første halvpart av 1200-årene. Disse kjøpmennene innførte korn, mel og malt fra disse områdene, og etter hvert erstattet de den minkende importen fra England. Tyskernes import av korn fikk en enorm betydning for de nordlige landsdeler, som ble helt avhengige av den.    

De tyske kjøpmennene reiste rundt i små grupper. En slik gruppe kalte seg en Hanse og delte tap og vinning ved den felles ved en felles handelsvirksomhet. Til å begynne med kom disse gruppene til Bergen i sommersesongen, kjøpte, solgte og reiste hjem igjen. Fra ca. 1259 derimot, begynte noen av dem å overvintre i byen. Ved hjelp av det vendiske byforbundet oppnådde de stadfestelse av rettigheter etter norsk lov og fikk i tillegg noen særrettigheter.

    På 1200-tallet styrket de nordtyske byene sin selvstendighet og fikk juridisk myndighet. Denne myndighet ble markert med byenes egne segl. Byene ønsket å fremme sin egen handel, og for å stå sterkere utad slo de seg sammen til Hansaforbundet med Hansadagen som "generalforsamling". Denne formen for organisasjon kalles som oftest byhansa, men begrepet er omstridt. Alle medlemsbyene kalte seg Hansabyer, og kjøpmennene derfra var hanseater

    Hansaforbundet opprettet fire utenriksstasjoner" med fast bosetning. Disse stasjonene ble kalt Kontorer. De fire kontorene lå i Brügge (ca 1347-1563), London før 1282-1598), Novgorod (midten av 1200-tallet-1494) og i Bergen (ca 1360-1754). Ingen av disse byene var medlemmer av Hansaforbundet.

Det Tyske Kontor i Bergen

    Kontoret i Bergen ble altså stiftet ca. 13 60. Svartedauden hadde da svekket det norske samfunn sterkt. Samtidig var store deler av landet blitt helt avhengig av korn fra Østersjølandene. Dette kornet hadde hanseatene kontroll over. I tillegg var det de som best kunne skaffe avsetning for tørrfisken på kontinentet.

    Kontoret i Bergen var styrt på samme måte som de andre Kontorene. Hansadagen vedtok regelverket som kontormedlemmene skulle følge. Byrådet i Lübeck administrerte driften. Hvert Kontor hadde sitt eget, spesielle regelverk.

    Kontoret i Bergen lå på Bryggen, langs østsiden av Vågen. Hanseatene hadde kun lov til å bosette seg i dette området.

Privilegiene

  Hansaforbundet forsøkte å få så gunstige handelsavtaler som mulig for Kontorene. De forhandlet om privilegier og fritak fra plikter.

    I Norge fikk hanseatene rett til å kjøpe og selge fritt i norske byer og på markedsplasser, men de fikk ikke reise lenger nord enn til Bergen. Nord for Bergen fikk de bare handle med Nordland og deler av Troms.

    Tyskerne skulle betale 148kg korn i toll for hvert skip som kom til norske byer eller markedsplassen. Hanseatene kunne også selv berge sitt gods ved forlis, og de kunne forlange hjelp til bergingen. Det var vanlig at kystbefolkningen hadde bergingsrett og dermed rett til bergingslønn. Denne lønnen kunne ligge mellom 3,3 og 1 0 % av godsets verdi. Gjennom bergingsretten kunne hanseatene spare store summer.

Organiseringen av Kontoret

    Kontoret ble fra starten av styrt av seks oldermenn valgt fra Lübeck. Senere ble tallet redusert til to, og fra 1601 hadde man bare én. Oldermennene hadde 18 bisittere ved sin side (die Achtzehene eller de Achteinen). Antallet bisittere sank senere til 8, og fra 1659 var de bare 6, men de beholdt den gamle benevnelsen. I tillegg hadde kontoret en sekretær som var utdannet jurist. Til sammen dannet de alle kjøpmannsrådet kalt Der ehrsame Kopman.

    Om høsten holdt man møte med samtlige kjøpmenn og handelsforvaltere på Kontoret –die grosse Gemeinde. Bisitterne hadde oppgaver som branndirektør, kirkeforstander, fattighusforstander og lignende. Sekretæren var kontorets forbindelsesledd utad. Han førte korrespondansen, representerte og hadde diplomatiske oppgaver. Alle Kontorets embetsmenn var lønnet av Hansaforbundet.

    Kontoret fikk jurisdiksjon over sine egne folk i Kontorets indre forhold. I forholdet utad, til byen, skulle medlemmene være underkastet norsk lov. Dette siste ble ikke alltid så nøye gjennomført.

Gårdene

    De lange husrekkene på Bryggen ble kalt gårder. Hver gård inneholdt et visst antall stuer. En stue var et privat handelsforetak. Det normale var 5-10 stuer i hver gårdsrekke, men i Kontorets tidligste historie kunne det være opp til 15 stuer i en gård. Hver gård hadde felleseiendommer. Disse var brygge med skur og vippebom, ildhus og schøtstue.

   Felleslivet i en gård ble styrt av gårdsretten (dat Garten Recht). Meister Hans eksekverte gårdsrettens dommer. Man valgte en buherre (Bauherr) til å lede administrasjonen av gården og føre regnskapsboken for de felles utgiftene (mascopiboken).

    Ellers ble det valgt gesellformann (Gesell-Houetman), formann for drengene (Jungens-Houetman), vedkjøper (Holz-Kauffer), ølkjøper (Bier-Kauffer), sekretær (Beysitzer) og oppsynsmann for gården, ildhuset og schøtstuen. Ildhus og schøtstue hadde egne regelverk med valgte oppassere.

    Det Tyske Kontor i Bergen var et rent mannssamfunn. Medlemmene skulle være ugifte så lenge de var på Kontoret. De skulle ikke ha noen omgang med byens kvinner, og heller ikke med noen andre av byens innbyggere. Det kunne bo mer enn tusen menn i dette samfunnet.

    Mennene var delt i tre kategorier. Drengene var 14-15 år gamle når de kom til Bergen. De måtte tjene på en og samme stue i 6 år før de kunne ta sin fageksamen. Klarte de den, kunne de bli geseller. Gesellen var arbeidsformann og nestkommanderende på en stue. En gesell kunne rykke opp til handelsforvalter i en stue når en annen forvalter flyttet tilbake til Tyskland. Handelsforvalteren var sjef for stuen og drev den for eierens regning. Etter noen års tjeneste kunne han selv kjøpe en stue og flytte hjem igjen. Han ble da kalt prinsipal. De som ikke kjøpte en stue begynte oftest sin egen handelsvirksomhet i Tyskland.Eierne bodde sjelden på Kontoret i Bergen.

Varer og handel

Eksporten fra Bergen var grunnet i kongelige betsemmelser fra middelalderen. Det bløe bestemt at all utførsel av fisk skulle gå fra Bergen slik at kongens menn lettere kunne kontrollere skattlegging og toll.

Det var først og fremst tørrfisken som lokket hanseatene til Bergen. Den var hovedsaklig tilvirket av torsk som ble fisket i Lofoten fra slutten av januar til ut i mars. Fisken ble hengt opp og vindtørket. De klimatiske forholdene i Lofoten er særlig gunstige for slik tilvirking, og man får den fineste tørrfisken herfra.

Det kom også andre varer nordfra til byen. Hanseatene kjøpte betydelige mengder tran og en god del huder, skinn, smør og talg av nordlendingene. Hanseatene kunne tilby varer som mel, korn, malt, salt, øl ,humle, hamp, tøyer, jernvarer og glass. I senmiddelalderen ser det også ut til at de importerte en del kunstverk til kirkene.

Byttehandelen

Hanseat og nordlending drev stort sett byttehandel. Nordlendingene fikk levnetsmidler og redskap i bytte for sine produkter. Det var relativt lite kontanter i omløp i denne handelen.

Utbyttet i fiskeriene kunne variere sterkt fra år til år, og leverandørene nordfra kom med vekslende mengde fisk. Det ble derfor utviklet et system der de hanseatiske kjøpmennene ble utredere for sine kunder. Det betyr at kjøpmennene ga sine kunder nok levnetsmidler til å klare seg gjennom dårlige år. Nordlendingene fikk altså kreditt når det røynet på. Denne kreditten ble kalt nordfargjelden og ble etter hvert av betydelig størrelse. Den var rentefri til midten av det 19.årh.

Selvsagt fikk kjøpnmannen noe igjen for denne kreditten. Skyldnerne var nemlig forpliktet til å levere sine varer til kredittor og ingen annen. Denne kreditten eller gjelden kunne gå i arv uten å bli betalt ut, og mange familier var derfor kunder i samme stue i generasjoner.

Nordfargjelden hadde en stor betydning for relativt stabile leveforhold i nord, da det bare var Kontoret som hadde økonomisk evne til å gi så stor kreditt som det ofte ble tale om. I dårlige år kunne kreditten redde folk fra den ytterste nød. Kjøpmennene på sin side sikret seg relativt stabile leveranser, og i teorien utelukket de andre konkurrenter fra å snappe varene for en høyere pris. I praksis ble varer også solgt i Nord-Norge og på veien til Bergen. Kontroll med dette var mer enn vanskelig.

Tørrfisken

Fiskerne i Nord-Norge tilvirket to slags tørrfisk: rundfisk og råskjer. Rundfisken ble sløyet og så tørket hel, mens råskjæren ble kløvet langs ryggraden helt bak til sporen.

De tyske kjøpmennene på Bryggen vraket (sorterte) fisken i mange forskjellige kvaliteter. På 1700-tallet opererte man med 23 kvaliteter av torsk, 6 av brosme og 2 av sei. Hver kvalitet hadde sitt eget marked og sin egen pris. Vrakingen var derfor ekspertarbeid der man måtte ha stor kunnskap både om fisken og markedene.

Tranen

Tranen ble utvunnet av lever fra torskefisker. Fram til det 18.årh. ble det bare omsatt én kvalitet. Så ble det opprettet tre forskjellige kvalitetsberegninger. Blank tran var tranen som fløt opp fra lever som var lagt i tønner. Brunblank tran ble utvunnet ved å koke leveren etter at blanktranen var fjernet. Brun tran fikk man ved å koke leveren for andre gang. Tranen ble hovedsaklig brukt som lysolje.

Den økonomiske organisering

Lofotfisket ble oppsøkt av 10.000-15.000 fiskere. En større del av disse var også leverandører på Bryggen i Bergen. Leverandører var også kirkens menn som fikk tiende og avgifter betalt i tørrfisk, og embetsmennene som også ofte tok seg betalt med tørrfisk for sine tjenester.

Varene fra alle disse mennekene skulle fraktes til bergen på rundt 100 jekter. Så skulle de fordeles på alle stuene på Bryggen. Jektene kom til Bergen bare to ganger i året, i mai og i august-september,så det var store mengder fisk og tran som skulle losses og like store mengder korn og mel som skulle ombord igjen på kort tid.

For å gjøre dette hurtigst mulig ble hele lasten fra en jekt levert til skipperens kjøpmann. Resultatet var at noen stuer fikk for mye varer, andre for lite. Etter at også innlastingen var ferdig utnevnte man derfor en kommisjon som laget et såkalt utjevningsregnskap som ga alle det de hadde rett på. Kjøpmennene ordnet ikke opp seg i mellom med fisk og tran, men med kontante penger (mellomregning).

For å beherske dette kompliserte systemet i en tid uten regnemaskiner måtte man ha spesielle kunnskaper. Kunnskapene om denne teknikken var en del av Kontorets hemmeligheter som stengte konkurrenter ute. Bokføringen foregikk på en måte. Gessellen førte først en såkalt nordfarkladd. Der noterte han alle varer som kom inn og som gikk ut under hver enkelt kunde. Så ble nordfarkladden overlevert til handelsforvalteren som førte hovedsummene inn i den store hovedboken.

Ut av denne boken kunne man lese om tap og vinning, men også størrelsen av nordfargjelden. Der kunne man beregne antall faste kunder og forventede leveranser. Denne boken ble derfor brukt som grunnlagsdokument for salgsverdien av en stue. Hovedboken var selvfølgelig ikke personlig eiendom, men tilhørte stuen og gikk i arv fra eier til eier.

Det religiøse liv

Hanseatenes åndelige behov ble hovedsakelig kanalisert gjennom religionen. Det Tyske Kontor eide to kirker i byen, Mariakirken og Martinskirken. Kontorets prester ble utnevnt i Lübeck.

Mariakirken ligger fremdeles bak Bryggens nordligste parti. Store deler av interiøret fra hanseatisk tid er i behold og gir et godt bilde av tyskernes omsorg for kirken. Martinskirken lå bak søndre del av Bryggen og ble søkt av medlemmer av de søndre deler av Kontoret. Denne kirken brant ned i den store brannen i 1702 og ble ikke bygget opp igjen.

Det Tyske Kontor drev også et fattighus viet til St.Katharina. I tillegg ga kontorets medlemmer til dels store pengegaver til den nåværende domkirken som var et kloster viet til St.Olav. St.Olav var de kontorskes skytshelgen, og bergenfarerne hadde et eget Olavskapell i Mariakirken i Lübeck.

Det Norske Kontor

Det hanseatiske forbunds nedgang begynte med de store oppdagelser og framveksten av nasjonalstatene. Verdenshandelen forskjøv seg og de nasjonale sentralmakter fikk større kontroll over handelen. Hanseatenes løse organisasjon på tvers av alle grenser ble svekket av dette.

Det merket man også på Kontoret i Bergen, men i svakere grad enn de fleste ander steder. Etter at de andre kontorene var oppløst ble Kontoret i Bergen liggende igjen som en slags hanseatisk fossil. I 1630 fikk man tegn til svekkelse også her. Da skjedde det første kjøp av en stue foretatt av en borger av Bergen. Haseatenes enerett på Kontoret var slutt.

I 1701 var det stadig 47 hanseatiske stuer mot 31 bergenske på Bryggen. I 1740 var det bare 9 tyske stuer igjen, og man måtte gjøre noe med Bryggens administrasjon. Så i 1754 stiftet man Det Norske Kontor. Kontor til avløsning for Det Tyske Kontor. Formelt sett var det slutt på 400 års tysk dominans på Bryggen.

Medlemmene på det nye kontoret var handelsborgere i Bergen. Disse medlemmene kom fremdeles fra Tyskland, og det gamle systemet fortsatte nesten uendret. Det Norske Kontor overtok det meste av det hanseatiske regelverket, til og med den indre jurisdiksjon. Handelen forsatte på samme måte som før, og tysk var dagligspråk på Bryggen.

Dette konservative systemet fortsatte helt til midten av det 19.årh. Til og med gudstjenestene i Mariakirken ble holdt delvis på tysk helt til 1868. Det Norske Kontor ble oppløst i 1899 og en lang tysk historie var avsluttet for godt.

Det Hanseatiske Museum

Museets historie

Det Hanseatiske Museum ble stiftet i 1872. Stifter var Johan W. Olsen, kjøpmann og nordlandshandler. Olsen var svært kulturinteressert og forsto at den gamle kulturen på Bryggen kom til å forsvinne fort. Derfor begynte han å samle på alle gjenstander og dokumenter fra Bryggen som han kunne få tak i.

Grunnstammen i samlingen hadde han alt som eier av Finnegårdens sjøstue. Denne var en de best bevarte stuene på Bryggen med bl.a. mye av den gamle veggfaste innredningen i behold.

Inventaret var en blanding av 1700-talls og tidlig 1800-talls gjenstander. Dette var et resultat av den gamle skikken med å selge en stue med hele inventaret. En ny eier skaffet nye gjenstander først når de gamle var ubrukelige. Museet bærer preg av dette den dag i dag.

Da Olsen døde, overtok sønnen Christian Koren Wiberg administrasjonen av museet til det ble kjøpt av Bergen Kommune i 1916. Koren Wiberg ble museets første direktør. Han utførte et stort arbeid for å gjøre museet funksjonsdyktig og populært, og hans bøker om hanseatene i Bergen vekket inetresse for byens og Bryggens fortid.

Koren Wiberg ordnet museet etter datidens metoder. Det innebar bl.a. at stemningen, selve følelsen av fortiden, var det viktigste. Derfor satte han gjerne inn "tidstypiske" gjenstander fra steder utenom Bryggen der han syntes noe manglet. Han endret eller la til der interiørene ikke var enhetlige. Ut fra disse forutsetningene gjorde han et vellykket arbeid, og museet ble meget populært.

I dag følger man andre metoder, men våre kunnskaper om innredningen av Finnegårdens sjøstue i de forskjellige perioder er svært små. Museet gir derfor ikke et nøyaktig bilde av en bestemt stue i et bestemt tidsrom, men et tilnærmet snitt av stuene på Bryggen slik de kan ha vært.

Værelsene har sine opprinnelige dimensjoner og plassering i behold, og dette gjelder også for det meste av de veggfaste deler. En stor del av det løse inventaret skriver seg fra stuen, men dekker hele 1700-tallet. Det vil si at museets miljø viser en blanding av Det Tyske Kontors siste tid og deler av Det Norske Kontors tid.

Finnegården ble bygget opp like etter en storbrann i 1702. Store deler av byen og hele Bryggen ble ødelagt av denne brannen.

Huset rommer to stuer. Sjøstuen ligger nærmest mot sjøen og er den største i huset. I 3.etg. finner man en liten landstue. Stuene som lå bakover i gården hadde denne benevnelsen.

En stue inneholdt rom til mange forskjellige formål. Den hadde lagerrom, bearbeidelsesrom, administrasjonsværelser, spiseplass og soveværelser. Værelsene ble aldri varmet opp av frykt for brann. Under hanseatene fikk man heller ikke bruke lys i huset.

1. etasje

Det store rommet i 1.etasje kalles sjøboden. Det inneholder verktøy til bearbeidelse av tørrfisk og tran. Man vet ikke nøyaktig hvordan en slik bod var ordnet. Derfor er redskapene plassert etter vareslag.

I sjøboden ble tørrfisken veiet inn når den kom fra nordlandsjektene. Etter det ble den vraket (sortert) og nakke og hale kappet av. Det siste gjorde det lettere å stue fisken ned i skipene. Etter vrakingen ble fisken veiet ut igjen.

Stuingen i skipene kunne være av forskjellig art. ofte la man fisken løs i rommet, men den kunne også være buntet. Småfisk ble lagt i tønnet og presset godt ned i dem med den store fiskeskruen.

Fisken ble veiet i våger. 1 våg er 17,9316kg. Det ble eksportert rundt 300.000 våger i et normalt år.

Tranen ble tappet over på stuens egne tønner som holdt lovbestemte mål. En trantønne skulle ta 115,8114 liter og måtte være laget av eik. Eiketønner lekket ikke ut tran. på 1800-tallet ble tønnene ofte foret med sink, og da kunne man bruke gran eller furu som materiale.

Tønnene ble ikke produsert på Bryggen, men man reparerte dem om etter behov. Ca. 6000-7000 tønner tran produserte Bryggen hvert år.

Skiltet over døren til gårdskleven er skrevet på plattysk og betyr folgende: "Hver dreng skal henge sine redskaper opp igjen der de før hang".

Gårdskleven

Gårdskleven var husets hovedinngang. Over døren til sjøboden skulle den store brannhaken henge. Den ble bare brukt i ytterste nød. Den trengtes nemlig til nedriving av tømmerhusene, for slik å lage branngater når området var truet av brann. Tønnene som henger i taket var alltid fylt med vann som kunne brukes ved slukking av brann.

2. etasje, Svalgangen

Svalgangen ga adgang til lagerbodene som lå bakover i bygningen. Varene kunne heises inn og ut av åpninger i ytterveggen.

Tauene som henger ned fra taket brukes til å betjene husets heisekran, vinden. Tauene går opp til et stort vindehjul på loftet. Dette hjulet dreier en aksling som strekker seg utenfor huset og tvinner vindetauet opp og ned.

Like ved trappen i en krok ser man hundehuset. Hanseatene hadde sinte vakthunder som passet på i svalgangen om dagen og ute i passasjene om natten.

På veggene over hundehuset kan man skimte rester av dekorativ rankemaling. Den kan ha blitt til en gang før 1750. Alle svalganger på Bryggen hadde liknende dekorasjoner. De er åpenbart plassert slik at enhver som kom inn ihuset kunne se dem, og de markerte innvånernes sosiale status. Dekorasjonene er malt med relativt billige limfarger som egnet seg godt til å dekke store veggflater på kort tid.

Ytrestuen

Ytrestuen er oppbevaringsrom for bestemte redskaper og spiserom for drengene og gesellen. Her ble det spist frokost og enkelte kalde måltider i den travleste arbeidstiden om sommeren.

Drengene satt ved det store bordet og gesellen ved det lille. Gesellen holdt oppsyn med drengene og kontrollerte øltønnen under det store skapet. Det ble forøvrig bare drukket lettgjæret, tynt øl til daglig. Bord og benker er fra andre halvdel av 1700-tallet.

Før måltidet skylte man hendene i håndfatet som hang ved veggen nær bordet. Det brukte vannet gikk ned i bekkenet. håndfatet er fra 1554 og hang opprinnelig i Bredsgården. Rullehåndkledet var praktisk når mange skulle tørke seg.

I det største skapet oppbevarte man spiseredskapene. Skapet ved vinduene skulle inneholde vågeloddene, og vektarmene skulle henge i stativer på veggene. Vektplate og vektholder skulle ligge under det store skapet ved døren.

Den store øksen på veggen er ikke til å hugge med. Det er brannøksen som kunne brukes sammen med brannhaken til nedriving av hus eller til å slå hull i vegger med under brann.

I taket henger en rekke andre gjenstander. Noen av dem er til praktisk bruk, andre har symbolsk verdi. Brannbøttene ble brukt til å lange vann til slukking av ild.

De tørkete torskene som også henger her er kongetorsker. I Lofoten var det skikk å tørke disse fiskene for så å gi dem i gave til kjøpmennene i Bergen. En kongetorsk har en klump oppå hodet. Denne klumpen ble regnet for å være en kongekrone, og en konge hadde jo spesielle egenskaper. Bl.a. kunne han føre sitt folk til rette sted som fiskernes garn eller altså en lykkebringer.

Det henger også en stor stør ved siden av torskene. Den er sannsynligvis kommet til stuen gjennom nordlendingenes byttehandel med russerne i nord. Man vet ikke hvor gamle disse fiskemumiene er, men noen av dem har hengt i museet i over 100 år.

Båtmodellen er ikke et hanseatisk skip, men antakelig et norsk orlogsfartøy fra 1600-tallet. Den hang tideligere i en stue i Bellgården.

Tranlampene som henger i taket må være fra Det Norske Kontors tid. Hanseatene hade strengt forbud mot bruk av lys i stuene,  mens senere tider var litt slappere med disiplinen.

Stuen

Stuen var husets mest representative værelse. Der tok handelsforvalteren imot besøkene, og der førte han den viktige hovedboken. Ikke alle som ville inn til handelsforvalteren ble vist den ære. Døren mellom ytrestuen og stuen har luke med vindu slik at den som meldte seg kunne mønstres før han slapp inn. Handelsforvalteren kunne også tilkalle folk ved å dra i snoren med ørnekloen. Snoren gikk ut til klokken i svalgangen.

Den mest iøyenfallende del av stuen er kanselliet. I dette lille og rikt utsmykkete avlukket ble selveste hovedboken ført. Det ser ut til at kanselliets hovedfunksjon var av representativ art. De to yttervinduene gjorde ikke avlukket varmere enn resten av rommet, og det har neppe hersket forstyrrende uro i stuen til vanlig. Det er mulig at kanselliet skjermet for innsyn i hovedboken.

De to store skapene i værelset preger også stuen sterkt. Skapet nærmest kanselliet hadde spesielle funksjoner. Den midterste døren fører inn til en trapp som går opp til handelsforvalterens sommersoveværelse. Et slikt system har antakelig med rang og stand å gjøre. Forvalteren skulle ikke blande seg med de ansatte når han ville gå å ta seg en lur. Skapet til venstre for den hemmelige trappen skal ifølge tradisjonen være brennevinsskapet som de utvalgte kunne få hentet ut en dram fra.

Begge skapene er dekorert med landskpsmalerier og plantedekor. Disse dekorasjonene må være malt i begynnelsen av 1700-tallet. Her har man brukt litt dyre oljefarger, og motiv og utførelse er malt etter en konvensjon som håndverksmalerene i Bergen var opplert i. De brukte ofte stikk innført fra kontinentet som forbilder for maleriene sine, og det passet sikkert godt for en hanseat at landskapene minnet mer om Tyskland enn om Norge.

Disse fint malte dekorasjonene var beregnet på husets øverste myndighet og hans utvalgte besøkende. De var antakelig bærere av en høyere prestisje enn rankedekorasjonene i svalgangen, og de satte husets herre på hans rette plass.

Det er interessant å se at man fant slik utsmykning nødvendig i en organisasjon som krevde et enkelt og lite kostbart liv. Prinsipalens penger skulle ikke sløses vekk på unødige ting, og Kontorets rettsprotokoller beretter om mange klager og straffereaksjoner på småting som ble sett på som overdreven luksus.

Jernkisten, eller laden, som står på gulvet er stuens pengeskap. Her oppbevarte man penger og verdisaker i håp om at de ikke skulle stjeles eller ødelegges av brann. Låsen er stor og tung og har hele 7 låshaker. Kisten har også et falsk nøkkelhull på forsiden, men datidens tyver lot seg neppe lure av et så enklelt knep. Dekorasjonene med planter og landskapsbilder kompletterer maleriene på skapene. Det finnes mange liknende kister fra rundt 1700 i museene i Hamburg.

Resten av det løse inventaret stammer stort sett fra Finnegården. Unntak er den største gyldenlærstolen og maleriene som henger på veggene. Disse maleriene vet vi lite om, og man er i tvil om noen stue hadde så mange bilder som her. Man har ikke dokumenter som beskriver innredningen i en stue til et bestemt tidspunkt.

Til avslutning må den store glasspokalen på kanselliets hylle nevnes. Den bærer innskriften Vivat Comptorischer Weinkeller Ao 1754. Til tross for en blanding av latin og tysk er pokalen laget til minne om stiftelsen av Det Norske Kontor. Et bedre vitnesbyrd om den kulturelle blanding i Bergen kan man ikke få.

Vinkjelleren lå forøvrig i Kjøpmannsstuen midt på Bryggen. Den tilhørte byrådet, men ble paktet av Kontoret. Vinkjelleren var eneste lovlige skjenkested for vin i byen.

Vintersengen og anretningen

Fra stuen kommer man inn i et lite rom med en skapseng på den ene siden og et lite værelse på den andre. Sengen var handelsforvalterens vinterseng. Den er lagt midt i huset der det er minst kulde og trekk om vinteren. Fra luken ut mot svalgangen kunne drengene ordne sengeklærne.

På veggen utenfor vintersengen henger et sjeldent tysk lerretstapet fra 1730/40-tallet. De store feltene mellom de trykte dekorasjonene var uten noe utsmykning fra produsentens side. Der kunne kunden få malt inn de motivene han personlig ønsket. Det er årsaken til at noen av blomstermotivene strekker seg litt ut over feltet de er malt på. Det var forøvrig Bryggens siste hanseatiske handelsforvalter, Christian Mohn i Enhjørningsgården, som importerte dette tapetet.

Det lille rommet på motsatt side av sengen ble brukt av handelsforvalteren til frokoster og kalde måltider. Der satt han for seg selv for å holde på verdigheten overfor de andre ansatte.

Prøvelageret eller indrestuen

En større stue kunne ha et prøvelager som også ble kalt indrestue. Der var de såkalte småvarer utstilt. Disse var varer som tøyer, tobakk, brennevin, sirup o.l. Nordlendingene kunne komme opp og bese dem før de bestemte seg for kjøp som oftest var i små kvanta.

Museets prøvelager er ikke et ekte historisk interiør, men ble innredet i 1917. Det er slik man på den tid mente at det burde se ut.

Tavlene på den ene veggen ble brukt til å notere mengden av varer som gikk inn og ut av stuen hver stevnedag, d.v.s når nordlandsjektene var i byen.

3. etasje, Gesellkleven

Gesellkleven var gesellens oppholds- og soverom. Skapsengen har luke mot drengekleven slik at kontrollen over drengene kunne holdes ved like. Gesellkleven måtte alltid inneholde et skrivebord der gesellen kunne føre nordfarkladden.

Det var påbudt å ha våpen på kleven. Her er de representert ved en hellebard. Deler av bevæpningen skulle medtas ved gesellens nattevakt. De måtte nemlig holde vakt mot brann og innbrudd på Bryggen. Gesellene gikk vakt etter tur, og de måtte patruljere langs kaien. De hadde også et lite vaktrom på Kjøpmannstuen rett ved siden av vinkjelleren. Dit kunne byens befolkning gå å drikke til dels for mye vin, og det førte ofte til slagsmål med gesellene. Vakten var derfor upopulær, men samtidig var den ærefull.

Begravelseslyktene skulle oppbevares på gesellkleven. Ved begravelser ble de båret foran kisten i prosesjon til Mariakirkenegården. Lyktene kunne også henges utenfor huset ved mer festlige anledninger.

En gesell hadde også til oppgave å oppbevare Kontorets fugl. Den var laget av tre og ble benyttet ved fugleskytingen. Den ble satt opp på en høy stang, og så kappskjøt man på den. Den beste skytteren ble utnevnt til fuglekonge og fikk premier, men han måtte betale festmåltidet etterpå. Restene av Kontorets fugl er fetset på veggen i gesellkleven.

Til daglig hadde gesellen oppsynet med drengene. For å holde disiplin brukte man tampen, eller knuten som den kalles. Tampen henger i et glass-skap ved sengen. Den har små spiker innslått i enden.

På gulvet står en liten kiste med tre låser. Det er gesellens lade. I 1776, under Det Norske Kontor, opprettet gesellene et laug med lade. Medlemspengene ble lagt i den og bestyrt av tre valgte tillitsmenn med hver sin nøkkel. Alle tre måtte være sammen om å åpne den.

Pengene kunne lånes ut mot renter, og en gang i året ble det holdt regnskap i nærvæar av alle gesellene. Pengene skulle brukes til begravelser for avdøde medlemmer, til lege og medisiner, til å erstatte tap ved brann o.l.

Bildene på veggene kommer fra forskjellige steder, men man kan merke seg prospektet over byen med innskriften Berga Noorwegiæ. Dette er det eldste prospektet man har fra Bergen og er laget ca. 1850. Bildet har ikke opprinnelig hengt på en stue på Bryggen, men er en gave til museet.

Våpenskjoldet i tre over gesellens skrivebord har en spesiell historie. Det har hengt i en stue i Bratten. Man kan merke seg at det inneholder et bilde av en mann som måler tøy med alenstokk.

Mannen som fikk laget dette våpenskjoldet het Ludolf Kramer, og han bestyrte sin brors stue fra 1717 til 1737. Kramer var beryktet for sitt uregjerlige gemytt og sin skarpe tunge. Skjoldet henspiller på at han var interessert i kledesfabrikasjon. Han søkte byrådet om å få starte slik produksjon i byens manufakturhus, men fikk avslg. Da møtte han opp i rådhuset og sa at die 16 Männer sollten ihm alle auf den Arsch küssen (de 16 mennene kunne alle kysse ham bak). Han ble forøvrig også innrapportert for å gå i flotte klær og for å ha en sølvdåse med et kvinneportrett i lokket.

Drengekleven

Drengekleven ligger midt mellom gesellkleven og handelsforvalterens sommerkleve. Her var guttene under full kontroll.

De fire smale sengene kunne lukkes utenfra og var vanskelig å åpne innenfra. Bedre ble det ikke når man vet at det lå to drenger i hver seng. Livet på bryggen ble regnet som meget hardt.

Rommet er spartansk utstyrt, men man kan merke seg rullekoffertene som drengene hadde alt sitt utstyr i.

Husbondkleven

Her hadde handelsforvalteren sitt sommersoverom. Det var lyst og luftig i den varme årstiden. Til venstre for inngangsdøren ser man den hemmelige trappen som går fra stuen.

Denne kleven er noe finere utsyrt enn de andre. Bildene kommer fra forskellige stuer på Bryggen. Tapetet er fra ca.1700, men kommer fra et bolighus i byen. Det store maleriet som viser Bryggen rundt 1806 er malt av byens store kunstner J.C. Dahl, mens han enda var læresvenn i Bergen. Det har opprinnelig vært et  døroverstykke i et hus i byen, og det gir god oversikt over Bryggnes gamle utseende med kaier, skur og vippebommer.

Landstuen

Når man går bakover i svalgangen, støter man på en 1700-tallsdør med trefigurer på sidene. Denne har opprinnelig vært en portal i et hus i byen og er satt inn av Christian Koren Wiberg for å markere skillet mellom sjøstuen og landstuen.

Bak portalen befinner det seg en rekonstruksjon av en liten landstue. Målene på stuen er korrekte etter dokumenter, men interiørene er satt sammen av eldre og nyere deler fra forskjellige kanter.

Man kommer først inn i et lite rom med et bord. Dette rommet er en liten ytrestue. Videre inne i svalgangen ser man rankemaling på bakveggen. Disse dekorasjonene er malt rundt 1750 og er karakteristiske for utsmykninger på Bryggen.

På døren inn til den lille stuen kan man skimte en nesten legemsstor vokter med hellebard, og over døren står det skrevet Soli Deo Gloria (bare Gud til ære). Religiøse og moralske innskrifter over innganger var vanlig på Bryggen. De skulle fungere som påminnelser og var en del av drengenes moralske opplæring.

Stuen innenfor er svært liten og inneholder både kanselli og seng. Funksjonen var den samme som i sjøstuen.

Helt innerst i gangen er det et større rom med fire åpne senger. Dette rommet beskriver en situasjon under Det Norske Kontor. Når stueeierne fikk borgerbrev i Bergen, fikk de også retten til å handle med bønder og fiskere i de omliggende distriktene. Disse kom i båt eller med hest og kjerre, og det var ofte vanskelig for dem å komme seg hjem igjen samme dag. Kjøpmennene holdt da sengerom for dem til overnattingen. Det fantes mange slike bondestuer i byen, men de er alle forsvunnet. På Bryggen er det bare noen få slike stuer dokumentert, og der ble de kalt setstuer.